Trældal

Her kan du prøvelese og få et inntrykk av hva du får:

Mellomspill: Rombaksbotn (1900)

Elias er nitten år når faren tar ham med til Rombaksbotn. De ror før daggry. Båten lastet med tømmer. Stokker Nils har felt i vinter. Seinvokst furu. Det rallarne trenger til barakkene sine. “Hold jevnt,” sier Nils. “Vi har god vei.” Elias ror. Armen hans kjenner tyngden av lasten. Båten ligger dypt.

Men sjøen er blank. De kommer fram. Han har hørt om Rombaksbotn. Alle har hørt om det. Byen som vokste opp av ingenting. Hundrevis av menn. Hoteller. Butikker. Ting ingen trodde kunne finnes så langt inne i fjorden. Men å høre og å se er to forskjellige ting. Allerede på avstand ser han røyken. Ti, femten skorsteiner. Kanskje flere. Svart mot morgenhimmelen. Så lyden. Hamring. Saging. Rop på svensk og norsk og språk han ikke kjenner. En brusfabrikk som bobler. Hester som vrinsker. Hundre lyder som blander seg til ett eneste kaos av liv. De runder neset. Og der ligger byen. Elias har aldri sett maken. Hus på hus langs hovedgata som går rett gjennom. Butikker med skilt han må stave seg gjennom. Hotell Northern. Kolonialforretning Hansen & Co. Bakeri. Brakker i rekker oppe i lia. Og menneskene. Overalt. Rallare i slitte bukser og tunge støvler. Kvinner i kjoler som ikke passer i fjellheimen. Unger som løper mellom husene. To politimenn i uniform som går patrulje. Her bodde det bare to gårdsbruk før. Nå er det hundrevis som lever her. Kanskje fem-seks hundre på det meste, sier folk. “Herregud,” hvisker Elias. Nils sier ingenting. Bare ror siste biten inn til kaia. Fortøyer. Løfter den første stokken opp. “Hjelp til,” sier han kort.

En mann møter dem på kaia. Skjegg som dekker halve ansiktet. Aksent Elias ikke klarer å plassere. Svensk kanskje. Eller finsk. “Nils Trældal?” spør mannen. “Det samme.” “Har du tømmeret?” “Ni stokker. Seinvokst furu som avtalt.” Mannen tar i en av stokkene. Tester vekten. Ser på årringene i enden. “God kvalitet.” “Ja.” “Tretti kroner som vi sa?” “Tretti.” De bærer tømmeret opp. Elias og faren på den ene enden. Rallaren og en annen mann på den andre. Tungt. Seigevokst tre som har stått i nordnorsk vær i femti år. De stabler det ved et hus under bygging. Bare reisverk ennå. Stokker som skal bli vegger. “Til fire mann,” sier rallaren. “Hvis vi får det ferdig før frosten.” “Får dere det?” spør Nils. Mannen ser på himmelen. Grått. Vind fra nord. “Kanskje,” sier han. “Hvis ikke drikker vi oss gjennom vinteren i brakka.” Han ler. Hest og kort. Som en bark. Nils får pengene. Teller dem. Nikker. “Vi må ha is til heimen,” sier han til Elias. “Vent her. Jeg går til kolonialforretningen.”

Og så er Elias alene. Nitten år. Første gang i Rombaksbotn. Første gang i en by som egentlig ikke burde finnes. Han går. Vet ikke helt hvor. Bare går. Hovedgata er full av folk. En mann med lærstøvler til låret går ut fra hotellet. Svinger seg opp på en hest som er for fin til å være her. Bak vinduet ser Elias kvinner. Mye sminke. Kjoler i farger som ikke finnes i naturen. To menn slåss i gata. Folk går rundt dem som om det ikke skjer. Som om det er regn. En politimann stirrer lenge før han går bort og drar dem fra hverandre. Ved bakestuen står køen ut på gata. Lukten av nystekt brød får magen til å knurre.

Og så hører han det. Først en lavfrekvent dunking. Som fjernere torden. Så et hvin. Høyt og metallisk. Elias stopper. Lytter. Toget. Det kommer østfra. Fra Sverige-siden. Fra jernbanelinja som går langs fjellet, høyt over dalen. Han ser opp. Skimter røyken. Den svarte dampen som stiger mot himmelen. Og så ser han det. Bare et glimt mellom trærne. Lokomotivet som trekker vogner vestover. Mot Victoriahavn. Svart. Enormt. Som et levende vesen som puster og dundrer. Det forsvinner bak åsen. Lyden demper seg. Men ekkoet henger i lufta. Elias står som nålet fast. Ser dit det forsvant. På røyksøylen som fortsatt stiger. Han ser på stien. Den smale stien som går opp fra byen. Opp mot jernbanelinja. Opp mot det han nettopp så. Faren er i kolonialforretningen. Elias skal vente. Men … Han begynner å gå. Opp. Bare for å se nærmere. Bare for å se hvor linja går. Stien er brattere enn han trodde. Først mellom husene i utkanten. Brakker hvor rallare bor. Så ut av byen. Inn i skogen. Stokker og stein. Opp. Alltid opp. Han slutter å tenke på tiden. Slutter å tenke på faren. Bare går. Etter tretti minutter – kanskje mer – kommer han opp.

Jernbanelinja ligger der foran ham. Skinnene skinner i sollyset. Sviller av impregnert tømmer. Pukk mellom dem. Alt så nytt at det nesten lukter. Han går bort. Legger hånda på skinnen. Kald. Glatt. Så ny at den nesten skinner. Og så hører han det igjen. Dunking. Nærmere nå. Sterkere. Han snur seg mot øst. Mot Sverige. Lokomotivet kommer rundt svingen. Hundre meter unna. Kanskje mindre. Elias står helt stille. Ser det komme. Dampen som velter ut. Hjulene som dreier. Stålstengene som skyver og trekker. Og fyren som står på plattformen, sort av sot, som ser Elias og løfter hånda. En hilsen. En anerkjennelse. Toget passerer. Vogn etter vogn. Flatvogner med skinner. Tømmervogner med sviller. Alt som trengs for å bygge banen videre vestover. Mot Victoriahavn. Mot den frostfrie havna de holder på å nå. Så er det borte. Bare lyden henger igjen. Ekko mellom fjellene. Elias står alene på jernbanelinja. Med hendene som dirrer. Med hjertet som hamrer. Han ser østover. Mot Sverige. Mot gruvene i Kiruna hvor malmen venter. Og vestover. Mot Victoriahavn hvor skipene skal laste. Og han står midt imellom. På linjen som skal binde dem sammen.

“Der er du.” Nils’ stemme er flat. Ikke sint. Bare konstaterende. Elias snur seg. Faren står ti meter unna. Puster tungt. Har tydeligvis gått fort. “Jeg bare …” begynner Elias. “Jeg vet hva du bare,” sier Nils. “Jeg så deg gå. Ventet ti minutter. Så tjue. Så gikk jeg etter.” Han kommer nærmere. Ser på sønnen. På ansiktet som fortsatt bærer preget av det han så. “Det tok deg tretti minutter å komme opp,” sier Nils. “Og det tar tretti ned. Det er over en time du har brukt.” “Beklager.” “Isen smelter i båten. Og vi har tidevannet mot oss om tre timer.” Elias nikker. Vet han har gjort feil. Vet at faren har rett. Men han kan ikke la være å se mot jernbanen igjen. Mot skinnene som forsvinner innover dalen. Nils følger blikket hans. Ser hva sønnen ser. Og kanskje forstår han noe da. Noe viktig. “Du så toget?” spør han til slutt. “Ja.” “Opp nært?” “Ja.” De står der. Far og sønn. Den ene som har sett. Den andre som forstår.

“Kom,” sier Nils til slutt. “Vi må ned før isen smelter helt.” De begynner å gå. Ned den bratte stien. Ned mot byen. Ned mot båten som venter. Men før de når første hus, stopper Nils. “Jernbanen trenger folk,” sier han. “Når den åpner. Lokførere og vedlikeholdsmenn.” Elias sier ingenting. “Du kunne søke,” fortsetter Nils. “Når den tid kommer.” Elias møter farens blikk. Ser noe der. Tillatelse. Forståelse. Kanskje til og med godkjennelse. “Men nå,” sier Nils, “må vi ro hjem. Før isen smelter og tidevannet snur.”

De går videre. Ned til byen. Til båten. Til det som venter. Men noe er sagt. Noe viktig. Og de begge vet det. På hjemveien ror de i stillhet. Rombaksbotn forsvinner bak neset. Støyen dempes. Bare lyden av årer i åregafler, vann mot baugen, måkene som skriker over fjorden. Nils ser på sønnen. På hendene som holder årene. Stø og sikre. Samme hender som skal overta gården når han selv er borte. Men kanskje også hender som skal holde spakene i en lokomotiv. “Vet du hvorfor de bygger jernbanen?” spør han til slutt. Elias ser opp. “For malmen?” “Ja. Men ikke vår malm. Svensk malm. Fra Kiruna.” “Hvorfor må de frakte den hit?” Nils ror noen slag før han svarer. Som om han tenker hvordan han skal forklare. “De har jernbane til Luleå,” sier han. “Til Bottenviken. Men der fryser fjorden om vinteren. Seks måneder. Skipene kan ikke gå. Malmen ligger og venter.” Han peker utover fjorden. Mot havet. “Men her fryser det aldri. Golfstrømmen. Varmt vann fra sør. Victoriahavn er åpen hele året. Skipene kan laste hver dag. Hver natt. Selv i januar.” Elias ser utover. På vannet som beveger seg. På fjorden som aldri blir is. “Så det er derfor?” sier han stille. “Det er derfor. Hele året kan malmskipene gå til Europa. Til Tyskland. Til England. Hele året kan svenskene selge malmen sin.” “Og vi bygger jernbanen for dem.” “Vi bygger. De betaler. Og når den står ferdig, vil det gå ti, tolv tog om dagen. Trehundre tonn i hver. Malmtog fra Kiruna til Victoriahavn. Året rundt. Døgnet rundt.” “Hva heter de?” spør Elias plutselig. “Lokomotivene?” Nils ser på ham. Ror noen slag. “De har navn,” sier han. “Norske navn fra sagaene. Odin. Thor. Og Bifrost.”

“Bifrost?” “Broen mellom jorden og himmelen i de gamle fortellingene. Regnbuebroen som guddommene gikk over.” Elias tenker på det. På navnet. På hva det betyr. “En bro,” sier han stille. “Ja. En bro av stål og damp. Mellom malmen i fjellet og skipene i havna. Mellom Sverige og verden.” Elias ror. Tenker på det han så. På lokomotivet som kom østfra. På vognene. På skinnene som snart skal nå helt fram til havna. Bifrost. Broen mellom jorden og himmelen. Nå en bro av jern. Hele året. Malmtog døgnet rundt. Vinter og sommer. Fra gruvene i Sverige til skipene ved Victoriahavn. Det er ikke bare en jernbane. Det er et mirakel av stål og damp som skal gjøre det umulige mulig. “Det er hardt arbeid,” sier Nils til slutt. “Ja.” “Jernbanen vil eie deg. Hver morgen. Hver kveld. Når snøen kommer. Når mørket kommer.” “Jeg vet det.” “Men gården må også ha noen. Kua må melkes. Åkeren må pløyes.” Elias ror videre. Ser på vannet. På Trældal som dukker opp der framme. På gården han har kjent hele livet. “Jeg kan ro,” sier han stille. “Hver morgen. Melke før arbeid. Ro tilbake om kvelden.” Nils ser på ham. På ansiktet til sønnen. På bestemmelsen som ligger der. “Det er langt å ro.”

“Ja.” “Hver dag. I all slags vær.” “Ja.” De sier ikke mer. Men begge vet det. Elias har bestemt seg. Og når en mann har bestemt seg, er det ikke noe annet å gjøre enn å følge veien. To år senere åpner Ofotbanen. 15. november 1902. Og Elias står på perrongen i Narvik med papirene i handa. Ansatt. Fyrer først. Så lokfører. Til slutt fører av Bifrost – lokomotivet fra 1882. Det eldste. Det tyngste. Det som trekker malmen gjennom snø og kulde og nordnorsk vinter. Men hver morgen, i førti år, skal han ro over fjorden først. Melke kua. Pløye åkeren. Holde gården gående.

For han er jernbanemann. Men han er også Trældalsmann.

Og begge deler er han helt til døden.